Du er her

Med ærefrykt i beina

Inger Heiberg Woxholtts bilde

Jeg sjangler i mål. Beina klarer ikke helt bære meg lenger, hodet er i ferd med å sprenges, jeg hyperventilerer og beina er fulle av melkesyre, men jeg merker det nesten ikke … Jeg er ferdig med etappen min! Jeg snubler bortover i vekslingsfeltet mens jeg prøver å få igjen pusten. Jeg klarte det, jeg fikk overlevert pinnen til nestemann, jeg gjorde ingen tabber, ble ikke forbiløpt av noen og holdt plassen. Jeg startet riktignok litt hardt, men på den korte distansen ville det vel vært verre å gjør det motsatte, å aldri komme skikkelig igang. Jeg har aldri løpt så kort før, og er alt i alt ganske fornøyd med egen innsats.



Kvelden før:

Jeg får ikke sove. Hva har jeg begitt meg ut på? Skal jeg løpe stafett med selveste Sportsklubben Rye? Jeg kommer til å dumme meg ut, ødelegge for de andre, løpe for sakte, miste pinnen, snuble, ikke finne den jeg skal veksle med.

Det hadde virket som en så god idé, løpe en etappe, ta litt bilder og skrive om det, førstehåndsopplysninger, liksom. Og de trengte jo damer på laget. Jeg advarte om at jeg ikke er særlig rask, men det sier sikkert alle, selv de nest raskeste av de raske, tenker jeg for meg selv.

Og jeg som ikke liker å løpe engang. Løpeturene er alltid ukas vanskeligste økt å få gjennomført, det er da alle unnskyldningene dukker opp. Og alle vondtene. Ikke de gode, konstruktive vondtene som tyder på at jeg blir sterkere, bedre, raskere, ikke vondter fordi jeg er sliten, som sykkelintervaller med melkesyre, nei, det er de kjipe vondtene. Plantar fasciitis, shin splints, runner’s knee, you name it, I’ve had it, alle de vondtene som sier at «dette kommer til å straffe seg», nå kommer du ikke til å klare den morsomme treningen, den som er belønningen for denne ulidelige løpingen.
Hvorfor skulle jeg si ja til dette?
Og alle disse 14 damene som jeg kommer til å ødelegge for. Sikkert de 15 mennene på herrelaget også, for hvordan skal de være bekjent av å løpe for en klubb med et så dårlig damelag?

Nei, jeg får i hvert fall ikke sove.



Samme morgen:

Jeg virrer rundt og lader kameraet. Helst burde jeg jo løpt med kamera, men det er svært og tar ikke film, så det slår jeg heldigvis fra meg.


Etter mange triatlonkonkurranser er jeg vant til at det er masse greier jeg skal ha med meg, så jeg klarer liksom ikke slå meg til ro med den bittelille sekken. Fotoapparat og joggesko, lissom? Solbriller? Triatlonbelte trenger jeg vel heller ikke, for startnummeret skal vel henge i ro på magen? Ikke ørepropper? Eller teip og strikker? Ekstra kontaktlinse?

Men Rye-trøye må jeg ha med, løpetrøye har jeg ikke, det må bli sykkeltrøye.

Akk, hadde jeg bare løpt for et eller annet treigt og useriøst bedriftslag! Kanskje med like rosa t-skjorter hvor det står «I don’t sweat, I sparkle» eller «We are the champions of the world» eller et eller annet like idiotisk. Som skal gå på Scotsman og drikke øl og Bailey’s etterpå.

Jeg angrer som en hund, men trøster meg med at jeg jo ikke liker verken øl eller Bailey’s, og ikke har noen venner med sånne t-skjorter heller.



Vi møtes på Bislett kl 12.30. Sannelig smart å ha Rye-trøyer, for da vet jeg jo hvem jeg skal løpe sammen med. Alle de andre er heldigvis ikke garvede stafettsprintere de heller, og de virker faktisk veldig hyggelig. Kanskje dette kan bli en fin lørdag likevel?


Vi får startnumre og tar bilder, og så er det klart, nå er det bare å vente. To timer omtrent … Jeg springer hjemom med den svære sekken jeg har tatt med meg, alt utstyret får bli igjen hjemme. Det er dessuten så varmt at jeg ikke gidder å ta med mere klær enn de jeg har tenkt å løpe i. Så står jeg klar ved veksling der etappen min starter. Jeg beregnet kanskje litt god tid, et av de marerittaktige scenarioene mine i går kveld var jo at jeg skulle komme for sent, men det er forsatt nesten en time igjen de de raskeste lagene kommer.

Jeg surrer rundt, ingen vits å varme opp helt ennå. Hvem skulle tro at det var såpass ensomt å løpe stafett, jeg trodde det skulle bli mer selskapelig enn i skiftesonen under et triatlon, i hvert fall. Men ingen sier noe særlig. Burde nok hatt med meg egen heiagjeng til å holde meg med selskap. Møter en fra Ryes herrelag som skal løpe samme etappe som meg, han har informasjon om at laget vårt var på Besserud for tjue minutter siden. Besserud, hvilken etappe er det igjen? Og hvor går traseen etter det? Hvor lang tid kan det ta?

Så kommer første løper, en dame, jeg aner ikke hvem hun løper for, hun løper så fort at jeg ikke har sjanse til å se hva det kan stå med liten skrift på klærne hennes. Og vekslingen, det er akkurat som de flyr, og hun som overtar stafettpinnen akselererer og løper så fort at føttene nesten ikke er nedi bakken. Vips er hun ute av synet.

Så går det laang tid. Før nestemann (dame) kommer. Eliten først. Folk står og småhopper på stedet, løper med høye knær og slår seg på lårene. Jeg prøver å slå meg litt på lårene jeg også, men finner ut at det sikkert er like hensiktsmessig som hvis jeg hadde sparket i bildekkene når jeg skulle kjøpe bruktbil, og prøver heller å holde meg litt varm på andre måter.

Jeg vet jo ikke om det er to minutter, fem minutter eller ti minutter til det blir min tur. Etter å ha stått ganske stille i vekslingsfeltet en god stund, prøver jeg en omvendt taktikk, er det ikke noe med at tevannet aldri koker mens man ser på det? Jeg småjogger litt bortover i Josefines gate, og når jeg snur, ser jeg plutselig den røde Rye-drakten borte i veien, og en som ser seg panisk rundt etter meg. Jeg setter full fart mot henne og vekslingsfeltet, vi er omtrent like langt unna streken, til jeg kommer på at det er dumt å bråsnu straks jeg har fått tak i pinnen, så jeg prøver å snu meg og løpe baklengs litt, mot henne, akkurat som om det gjør saken noe bedre. Hun kommer meg i møte og jeg får på et eller annet vis tak i pinnen, og setter fart i riktig retning.
Jeg løper så fort jeg bare klarer, så fort jeg noensinne har løpt de første metrene. Jeg er sikker på at jeg hadde tatt igjen alle hvis jeg hadde hatt noen foran meg da. Eller kanskje ikke. Det er slak nedoverbakke og jeg tenker at dette går fint! Helt til jeg kommer til Bogstadveien, og kommer på at jeg bare har løpt omtrent en tredjedel av distansen. Jeg får nesten ikke puste, og har solbrillene helt inne i øynene, det er nok luftmotstanden som har presset dem inn i ansiktet mitt. Eller ikke. I den veldig slake stigningen opp mot rundkjøringen ved Bislett er det akkurat som farten bare blir lavere og lavere. Jeg hiver etter pusten, det føles som jeg er oppe i 200% av makspuls, og det eneste jeg tenker på er «jeg skal til mål, jeg skal til mål, jeg skal til mål».
Ved rundkjøringen står det masse mennesker. Dette kalles jo sjarmøretappen, så det jeg ikke har av hurtighet skulle jeg jo tatt igjen på sjarm, men jeg klarer ikke annet en å hikste etter luft og storme framover i noe som sikkert likner ukontrollerte byks, i hvert fall er det neppe en oppvisning i vakker løpeteknikk. Jeg nærmer meg veksling, og hører plutselig noen som roper «Heia Rye!» og jeg blir helt perpleks og takknemlig, jeg får lyst til å gi dem en klem i forbifarten. Så ser jeg capsen til hun jeg skal veksle med, og raver de siste metrene frem med pinnen foran meg som hest som løper etter en gulrot. Så er det over. Helt slutt. Og et kort øyeblikk tenker jeg: «Aldri mer!» før tanken avløses av «dette er de raskeste, morsomste, verste og de kanskje mest begivenhetsrike 3 minuttene og 29 sekundene jeg har vært med på.»
Håper ikke det er lenge til neste gang.

 

Gruppe: 
Synlig: 
Standard - bruk standard for gruppen

Kommentarer

Gunnar Andreas Gulliksens bilde

Utrolig morsomt skrevet Inger! Var på vei fra Stavanger så fikk ikke sett dette "live", hadde vært morsomt! I alle fall. gratulerer til alle både damer og menn for vel gjennomført!

Gunnar 

Gunnar A. Gulliksen

Martin Henrik Andresens bilde

Flott skrevet!

Holmenkollstafetten er morosom fordi det forteller en historie like mye som om det er et idrettsarrangement. Hver etappe har sin spesielle egenskap. Man bør ha riktig person til riktig etappe, men den luksusen har ikke lagleder som plutselig mangler en og to løpere rett før start.

Og løperne på de siste etappene må ha nerver av stål. Kommer'n, kommer'n ikke...? Det er en spent følelse som avløses av plutselig panikk når man får pinnen, etterfulgt av utmattelse og utilstrekkelighet på slutten av etappen før man overleverer og føler seg lykkelig ansvarsfri. Etterpå dypdykker man fornøyd i tallene og skaper diverse alternative historielinjer som "hva om vi bare..." mens man tenker på alt det potensiale man i felleskap sitter inne med. Og håper det er mindre enn et år til neste gang.

Dette er første året jeg stod over å løpe for Rye. Jeg rakk det ikke. Jeg savnet det umiddelbart og lover comeback til neste år.