Klokken 15.oo gikk startskuddet for årets Barnetriathlon=Barnetri.  I øsende regn kastet et imponerende antall barn i alderen 8-12 år seg i vannet for å svømme 50 meter. Iveren sprutet vannet til alle kanter og innbittheten rørte selv de mest forfrosne og våte tilskuere.  Så, iført fargede t-skjorter etter aldersklasser, ble syklene besteget.

Ferden bar sørover på nedsiden av idrettskolens bygninger og anlegg før løypa snudde. Jeg hadde gleden av å være vakt i brattbakken etter kloppa ved vending – en ujevn stigning med våte steiner i ulik størrelse og form. De fleste mødre nok ville bedt sine barn leie sykkelen opp siden oppstigningen ingen ende syntes å ta. Minst 50 meter, vil jeg anta.

Noen av de minste var nok skeptiske i møte med monsterbakken og gikk klokelig av sykkelen midt på sletta før bakken.  Det var en glede å kunne lære dem å leie sykkelen med godt grep med en hånd bak setet. De eldste barna som er tolv år skulle sykle hele tre runder med sine røde t-skjorter. Min største glede ble denne: Etter å ha mistet all fart siden letteste gir ble satt inn 20 meter før bakken begynte, fortalte jeg gutten at han måtte vente med å gire til det ble nødvendig oppe i bakken. I neste runde snudde gutten seg stolt oppe i bakken og ropte: ”Nå gikk det bedre!” Å snu seg på sykkelen viste seg å være vanskeligere enn å gire. Etter et ufrivillig stopp kom han seg raskt på sykkelen og tråkket opp den siste biten.

Det var allikevel entusiasmen, gløden og gleden hos barna som gjorde at regnet prellet av på humøret. Neste gang må du benytte anledningen til å se det selv. Helt gratis og en nytelse for alle som liker sann og ekte innsats og glede.

Kl. 10.00 smalt startskuddet for kort distanse i Oslo Triathlon. Til tross for et heller kjølig og overskyet vær, glitret området i sørenden av Sognsvann av morgenfriske atleter. Etter 500 meter i vannet som holdt 17 grader, ble våtdrakter revet av i en velorganisert skiftesone før utøverne kastet seg på syklene for å begi seg på runden inn i Maridalen. De som ikke hadde våtdrakt rev heldigvis ikke av seg noe som helst. Noen få rev seg i håret, og to hadde en rev bak øret, noe som først skulle vise seg helt mot slutten av løpingen. Du verden som de spurtet!  ”Spart for mye”, sa sidemannen.

Mye kan skje når en slik konkurranse avvikles. Nå var utøvernes sikkerhet satt i høysetet og sykkelløypa var godt besatt med vakter i tillegg til en mengde skilt som opplyste alle som var i traseen om det som foregikk.  Likevel mottok vi melding fra en av vaktene ute ved kapellet om følgende hendelse:

En rytter skulle passere en gruppe på rulleski som faktisk sto stille i veien. Imot kom en bil slik at rytteren fikk en relativ smal passasje. Om det var klokken som skulle leses av eller om det var et punkt på kroppen som skulle kløs, vites ikke. I hvert fall ble en stav løftet og like etter ble det konstatert at stavspissen hadde gjort et dypt inntog under sykkelrytterens kne. Saniteten ble raskt tilkalt og utøveren brakt i hender som kan kunsten med nål og tråd.

Etter dette ble det ikke rapportert om alvorlige uhell selv om det forekom noen velt på det etter hvert glatte og våte føret.

Omtrent samtidig som starten gikk for lang løype midt på dagen, satte regnet inn. Om vi ikke hadde blitt imponert over kraft, fart og styrke tidligere på dagen i kort løype, ble vi det i hvert fall nå. Det slo meg at triathlon som på moderne norsk skrives triatlon, må være noe av det ypperste av idrett:  Man behersker tre svært ulike idretter og den som samlet sett behersker dem best, vinner. Du verden hva de beste må trene for å kunne svømme, sykle og løpe i en slik fart som vi var vitne til i går. Langs traseene ble det også livlig kommentert at ister og fett var mangelvare på de raskeste utøverne. Selv de fleste som startet utenom norgesmesterskapet, kunne med stolthet vise fram buklist og andre kroppsdeler som de fleste i samme alder beskjemmet dekker til eller holder inne ved hjelp av luft. Triatlon er med andre ord tydeligvis ikke noe å bli feit av. Bare noe å bli imponert over. Uendelig spennende er det også fordi vi litt uinnvidde ikke helt har oversikt over om han som ligger som nummer fire etter syklingen faktisk har sitt sterkeste kort igjen.

Et stort antall tilskuere var møtt fram. At det var relativt få igjen da arrangementet gikk mot slutten, må det øsende regnet ta all skyld for. Imponerende idrett, strålende arrangement og dyktige funksjonærer kan umulig ha skremt noen hjem.

Lars Åge Hjelseth

For å se flere bilder fra Oslo Triathlon se bildene tatt av Kai Otto Melau her.