Du er her

Bergen-Voss

Trond Bøes bilde

…. enno er det langt igjen til Voss!

 

Vestlandets vakreste vår-eventyr nærmer seg – sykkelrittet Bergen-Voss. Til forhåpentligvis glede og inspirasjon for gamle og nye deltakere ønsker jeg å dele mine erfaringer fra dette rittet, og kanskje inspirere en og annen Rye-rytter om å ta turen over til Vestlandets hovedstad og forsøke dette fantastiske rittet.

 

Finnes det noen vakrere måte å komme til Bergen enn med nattoget? Vugges i søvn før Drammen. Rulle stille opp Hallingdalen og over høyfjellet tvers gjennom sommernatten. Våkne på Dale og pusse tennene på Arna stasjon. Ankomme Bergen i 25 varmegrader og tropestemning. Trille gjennom byparken for å ta inn på ærverdige Hotel Norge – ett steinkast fra startstreken. Å ha en hel dag til disposisjon for seg selv i den vakreste av alle vakre byer. Bergensere og sommervær er noe helt for seg selv.

 

Hotel Norge får ha meg unnskyldt at sykkelen fikk overnatte på rommet, men jeg fant ingen regler som eksplisitt forbød denne ekstra overnattingsgjesten. Var heldig og fikk et rom med egen takterrasse over Ole Bulls plass. Ligge med åpen terrassedør natten igjennom å høre lydene fra sommer-Bergen. Om det var sommerlydene eller nervene, skal være usagt. Jeg sov nokså urolig og våknet grytidlig om morgenen. Sjekket himmelen over Ulriken for n’te gang. Ville det være behov for skoovertrekk og regnjakke? En vet jo aldri i Bergen! Meteorologen hadde ymtet noe om regnbyger "i indre strøk". Voss er vel indre strøk? Tvilen kom Bergen og Voss til gode. Valgte å satse på godt, tørt vær hele veien. Alle regnklær ble pakket i transportbagen og sendt i forveien til Voss.

 

Etter en lett og rask frokost står jeg på Festplassen kl 07.00 klar til den store dysten, selv om min startpulje først er kl 07.50. I følge programmet skulle denne ha et ambisjonsnivå på noe under 6 timer. Etter en god del småskvetting bak hekkene rundt Lungegårdsvannet er det endelig vår tur til å starte. En forsiktig mønstring gjennom mørke sykkelbriller av de andre som står oppstilt i startfeltet. Hvor spreke er rytterne? Hvor dyre doninger er det i feltet? Hvor stor fart kommer de til å holde ut av Bergen og til Trengereid? Hvor fort kommer de til å kjøre i bakkene? Særlig bakkene bekymrer! Noen kilo for mye og bratte bakker er ingen god kombinasjon! Noen deltakere i startgruppen ser urimelig spreke ut! Håper ikke de får dominere farten for mye. Uansett, her får det gjelde å henge på så langt og så lenge som mulig.

 

Starten går og vi er i gang med blodslitet! En rytter fra Bergen Cykle Klubb tar tidlig kommandoen i feltet. Er han plassert der av arrangøren for å veilede oss eller føler han bare et naturlig kall til å være kaptein i laget? Man vet aldri helt med bergensere! Han har imidlertid en stemmeprakt á la Hans Wilhelm Steinfeldt og en tilsvarende autoritet. Så det er vel best å ikke utfordre han unødig. Rekkene blir tidlig ordnet og kjedekjøringen blir satt i gang. Til å være helt fremmede for hverandre, glir kjeden overraskende godt og farten er høy. Pulsklokken varsler alt tidlig at dette går litt fortere enn planlagt. Men min erfaring tilsier at farten har en tendens til å roe seg litt etter en stund.

 

Vi nærmer oss den første store utfordringen – Gullfjellet. Sjefen forkynner med megafonstemme at farten skal være rolig. Ikke over 9 km/t opp bakken! Dette passer meg godt. Stor fart i motbakkene har aldri vært min glede. I det feltet snirkler seg som en lang slange opp hårnålssvingene tenker jeg i mitt stille sinn, hvordan er det mulig å anlegge en så bratt bakke! At jeg valgte en racersykkel med "kompaktkrank" sist jeg kjøpte sykkel, er jeg enig med meg selv der og da om var et lurt kjøp. Feltet arbeider seg sakte opp Gullfjellet. Tar slike bakker aldri slutt? Fra løypebeskrivelsen har jeg lest at stigningen er 12 %. Jeg lurer på hvordan det i det hele er mulig å komme opp en bakke med 22 % stigning som nylig vist på TV fra Giro d’Italia. Men til slutt er vi oppe og vi får en alt for rask nedkjøring til Tysse. Bergenseren med stemmen kan med tordenrøst forkynne at vi har mistet nær halve feltet opp Gullfjellet! Men jeg henger fortsatt med.

 

I stigningen opp til Kvamskogen forkynner gruppas ubestridte leder at vi ikke skal stoppe på matstasjonen der. Det er en lei strek i regningen. I den heten som vi sykler i, har jeg alt drukket opp mye mer enn halvparten av min medbrakte drikke. Jeg innser raskt at det ikke vil være mulig å fortsette helt til Voss uten påfyll av drikke. Nevner dette for sjefen i feltet, som gir beskjed om at jeg får sykle i forveien opp til matstasjonen så vil de ta meg igjen der. Jeg gjør et tappert forsøk på å akselerere i motbakken opp til Kvamskogen og klarer med bruk av uforholdsmessig mye krefter å legge feltet noe bak meg, men ikke nok til at det vil bli tid til et stopp på matstasjonen. Så her får en velge. Enten henge med en stund til eller komme helskinnet frem til Voss. Valget blir det siste. Jeg stopper på matstasjonen og drikker minst en liter vann på styrten! Fyller opp drikkesekken, spiser en tørr skive, hamstrer bananer og er klar til ny dyst.

 

Ned fra Kvamskogen går det fort og greitt, 60-70 km/t i utforkjøringen med mørke sykkelbriller og dårlig lys i tunnelene, gir noen nær døden opplevelser. Jeg takker i mitt stille sinn for at jeg ikke har kjørt i hull i veibanen eller andre ulumskheter. Det er litt kjipt å sykle alene. I Norheimsund blir jeg imidlertid innhentet av 08.00-gruppen. Greitt nok! 07.50-gruppen eller 08.00-gruppen, det må da være ett fett. Jeg henger meg på. Jeg finner aldri ut hvem som er sjef i dette feltet, men organiseringen er grei nok, farten er god og farten i bakkene er fortsatt moderat, så dette går greitt. Hvor vakker er ikke Hardanger på en dag som denne. Blågrønn fjord, grønne lier, blomstrende frukttær og kvite fjell i bakgrunnen. Lytte til den helt egenartede susen av flere titalls smale sykkelhjul som svirrer mot sommervarm asfalt. Solen som blinker i blanke felger og velholdte sykler. Sykkelshorts og harde, firkantede leggmuskler som rytmisk pumper pedalene i en fart av 35-36 km/t på flatene. Jevn og rytmisk pust og puls. Som å sykle i et prospektkort. Men du verden så mange bakker det er inn over riksvei 7. I bil tenker du at det er helt flatt, men som syklist merker du at fortidens veiingeniører valgt minste motstands vei, veien går rundt nesene og veien følger over høydedragene. Hvor er tunellkongen Opseth når man trenger han mest? "…. og enno er det langt igjen til Voss!"

 

Etter Ålvik får feltet og jeg en påminning om at det ikke er helt ufarlig å være syklist. To ambulanser står med blålys på en avkjøring og en skadet syklist og en krasjet sykkel ligger i veikanten. I og med at det ikke noe vi kan gjøre fra eller til her, passerer feltet skadestedet, men jeg sender i alle fall et vennlig håp til han som ligger der om at skadene ikke er for omfattende og at vedkommende kommer i rask bedring,

 

Mens jeg grubler på mine skadefantasier, dukker plutselig fordums trafikknutepunkt Kvanndal opp. Minner om farne dagers eviglange ferje- og feriekøer og familiens obligatoriske venting på fergekaien med jordbær og is før ferieeventyret kunne starte, dukker opp i nostalgiske tilbakeblikk. Men dagens Kvanndal er ikke noe trafikknutepunkt lenger, knapt nok et punkt på kartet. Bilene og trafikken har forsvunnet inn i fjellene og funnet seg nye leder mellom øst og vest. Få biler og en nesten tom, enormt overdimmensjonert biloppstillingsplass er alt som er igjen av Kvanndal. Bensinstasjonen noterte jeg også er lagt ned.

 

"Matstasjon 500 m" står det på en papplate. En logistisk gjennomgang av drikke- og matsituasjonen tilsier at det ikke er nødvendig med nok et stopp. Mine venner fra 08.00-gruppen er blitt litt for spreke for meg, så jeg lar dem forsvinne i bakkene mellom Kvanndal og Granvin. Til gjengjeld gjør jeg sport av å innhente så mange som mulig av de enslige rytterne jeg ser foran meg i bakkene. Granvin blir passert i god fart, og jeg begynner de siste forberedelsene til kraftprøven Skjervet. Inntar en geltube med styrkekonsentrat. Den smaker omtrent som sirup med sukker på! Men forhåpentligvis gir den beina den næring de vil kreve i den siste store motbakken.

 

Og så er selve utfordringen der! Bakken jeg har visualisert gjennom vinterens alle spinningøkter med høy belastning og tunge tråkk. Nedenfra ser det ut som en skal sykle bratte fjellsiden rett opp. Så skimter jeg et bånd av fargeglade sykkeltrøyer høyt der oppe i bratthenget. Er det 07:50 gruppa jeg ser? Fester nevene godt om horna på styret, legger inn laveste av mine 20 gir og gir meg i kast med bakken. Tunge, seige tråkk! Fokuserer på hver sving og tenker så lite som mulig på resten av den lange bakken over! Veien går i en liten bro over elven. Det står en herlig vannsky fra fossen inn over veien. Du verden hvor svalende og forfriskende. Kunne nesten vært fristet til å snu for å ta denne delen om igjen. Men veien bærer opp, opp, opp …. "Men no er det ikkje så veldig langt igjen til Voss!" En turistbuss passerer meg på veg opp. Levner meg en liten halvmeter mellom bussiden og den sugende avgrunnen utenfor. Men det går bra! Og så er jeg endelig nesten helt oppe. En hyggelig dame som jeg ikke kjenner, byr meg kald cola fra et plastbeger akkurat i det jeg er ferdig med den verste stigningen. Begeret tømmes i en eneste slurk. En gudedrikk som ikke kan verdsettes høyt nok der og da. Tusen takk, hvem du nå enn er!

 

En syklist som tydeligvis har brukt alle sine krefter ligger urørlig i veikanten og ser nesten livløs ut. Men her har vi alle nok med oss selv. Så jeg forsetter ufortrødent. Endelig oppe! Eller er jeg det? Veien fortsetter oppover, om enn ikke så bratt som før. Litt lettere gir kan tillates. Svetten renner i striper ned fra hjelmen, sykkelbrillene dugger av svette og øynene svir av alt saltet. Så er endelig høyeste punktet nådd. Bare unnabakke helt inn til mål! Kommer i felt med noen spreke ryttere som holder god fart i unnabakkene. Snittfart på langt over 50 km/t hjelper godt på sluttiden. Registrerer at autovernet i svingen inn mot Voss er polstret med skumgummimadrasser. Så her sykles det erfaringsmessig fort. Men svingen går bra uten å være i nærheten av mattene. Og så dukker den plutselig opp, den fargerike målbuen som en har lengtet etter å se de siste milene. Et pip fra tidsregistreringssystemet og jeg er registrert i mål. Treffer sykkelvenner fra blant annet Rye som gjensidig gratuleres med vel gjennomførte ritt.

 

Tid for å hente diplom og se på tid og gjennomsnittsfart. Tiden ble 5:45:18. Snittfart i underkant av 29 km/t. Høyst godkjent ut fra egne ambisjoner og syklestyrke. Så er det tid for dusj og middag på Vossevangen. Dusjen er kald, men maten er varm. Å sitte ute ved langbord i varm sol i sommerettermiddagen sammen med alle de andre sykkelrytterne som har gjennomført sine drømmer, gir en god følelse av samhørighet og felles glede over å ha nådd sine ulike mål. Mye sykkelprat går over bordene. Taktiske disposisjoner, såre muskler og inntak av mat og drikke drøftes og kommenteres. Deilig å bare å sitte der å lytte til drøsen og vite at en ikke skal sykle én meter til i dag.

 

Men om fjorten dager er Den Store Styrkeprøven……

 

Med hilsen deltaker nr 5013.

 

Synlig: 
Offentlig - alle kan lese

Kommentarer

Willy Hugo Nordness bilde

Det er bare en ting å si ......... UTROLIG bra skrevet .

Flere slike takk :-)

~Fuji~

Stian Gjones bilde

Du fanget meg. Jeg er med neste år !!!!

FLOTT SKREVET!!!!!!!! =)

Sykkel hilsen Stian.(RYE 16).

 

Vennlig hilsen
Stian Gjone