Dagens etappe hadde 4 topper på programmet med avslutning opp beryktede Tourmalet. Totalt bestod dagen av 133 km med total stigning på 4000+.

Dagens første klatring startet så å si umiddelbart. Etter bare 2 km gikk vi rett inn i stigningen Col de Peyresourde (1569 m), 900 høydemeter fordelt på 15 km. Stort sett jevn og fin klatring, med snitt mellom 7-8% men med korte knekk opp mot 10-11%. Stigningen i seg selv er ikke uoverkommelig, utfordringen ligger i å finne ett riktig nivå med tanke på de neste 3 stigningene. Ut fra resultatlistene fra tidligere dager kan det se ut som at vi fra Rye starter roligere enn de fleste andre, men avsluttet dertil sterkere. Med en så tøff etappe som i dag så tror jeg dette var ekstra lurt, men tendensen er nok at vi taper litt for mye i starten på hver etappe.

Som vanlig en kort stopp på drikkestasjonen på toppen før det bar nedover igjen. De fleste nedkjøringene har vært relativt spektakulære med tanke på utsikt. I tillegg ser det ut til at de forsøker å unngå autovern her selv om det kan være noen hundre meter nedover på utsiden av veien. Nedkjøringa fra Peyresourde var relativ grei, selv om undertegnede som vanlig ikke er helt komfortabel. Men ut fra farten på de andre som suser forbi meg så er det nok bare jeg som tenker på konsekvensene av ett fall.

Vel nede i dalen var det ett flatt strekk på noen få kilometer. En observasjon er at det er svært få her nede som er holder farten oppe i de lette partiene. Også i dag ble det til at jeg ble liggende å dra på ett felt på 10 mann i dette partiet. Mulig jeg har blitt indoktrinert gjennom Rye at man skal kjøre fort i lett terreng og rolig i bakkene. Det største problemet er at her er det stort sett bare bakker!

Dagens andre klatring var den litt mindre kjente toppen Col d’Azet (1580m). 7 km med svinger frem og tilbake oppover og med en stigning mellom 8 – 10%. Enkelte korte strekk opp mot 12%. En flott stigning som var vesentlig tyngre enn den så ut på papiret.

For første gang så langt i rittet var det ikke tid takning under nedkjøringa fra Col d’Azet. Øverste del var smal svingete vei med stup rett ned utenfor veien, noe løs grus på asfalten i enkelte partier. Men halvveis gikk veien gjennom en liten by hvor gatene hadde flere 90 graders svinger med svært smal vei. Så vidt jeg fikk med meg gikk denne nedkjøringa stort sett bra for alle, bortsett fra en som antagelig tok kragebeinet etter fall pga. møtende bil.

Vel nede var det på ny noen kilometer i dalen før dagens tredje klatring startet. Col d’Aspin (1489m) med sine 12 km og «bare» snitt på ca 6% passet undertegnede veldig bra. Det var lett å finne frekvensen og å holde den hele veien til toppen. For første gang i rittet valgte jeg å kjøre det jeg greide uten å tenke så mye på konsekvensen (noe jeg antaglig måtte betale for mot Tourmalet). Dette resulterte i en 50 plass på denne stigningen, ny besteplassering på en enkelt stigning så langt. Opp til vinneren var det «bare» 8 minutter, men samtidig var det også bare 5 minutter 80 plasser bakover på listen. Så denne stigningen var nok for «enkel» til å skille de beste fra røkla (hvor vi holder oss).

En fantastisk nedkjøring fra Col d’Aspin, noen kilometer nedover dalen i høyt tempo (45-50 km/t) før Tourmalet (2117 m) stod for tur. 17 km, 1300 høydemeter med 9-10% stigning så å si hele veien og det etter 90 km på sykkelsetet tidligere på dagen og 3 tøffe etapper i beina fra før. De første kilometerne gikk bra for min del, hadde fremdeles godt med krefter og mange ble passert på veien oppover. Men med 6-7 km igjen til toppen viste Tourmalet hva som kreves av en syklist. Med en hastighet rundt 14-15 km/t nederst i bakken, falt den nå dramatisk til «bare» 8-9 km/t. De siste 5 km ble til en kamp som handlet om å komme opp. Men opp kom vi alle sammen.

Nok en fantastisk dag, men 4 dager med tøffe etapper begynner nå virkelig å sette preg. I morgen er det «hviledag», dvs. tempo opp til Hautacam. Målsetningen er å komme under 1 time, men slik beina er nå så skal det holde hardt. Fasiten får vi i morgen.