Du er her

London marathon 2017!

Marit Tørstads bilde

Runar Sæther, Laura Bakker og Anne Bakker løp London marathon på søndag. Her er Runars løpsrapport:

London Maraton er min favorittmaraton - by far! Stemningen er uovertruffen og i tillegg er det en veldig rask løype gjennom en fantastisk by. Om man har trent godt og i tillegg treffer bra på formtoppingen, er det gode muligheter for pers...  

Laura og jeg hadde to veldig ulike utgangspunkt. For andre år på rad løp jeg for White City (en klubb fra Lauras hjemby, Hull) i det Engelske mesterskapet, mens Laura skulle løpe sammen med sin mor for å samle inn penger til Yorkshire Air Ambulance. I kostyme. Og ikke et hvilket som helst kostyme, men Anne som pilot og Laura kledd ut som et helikopter... Å frakte det gjennom byen både på vei inn til byen på lørdag og til starten på søndag morgen ga en smule oppmerksomhet. 
 
 
Anne og Laura Bakker
 
PS: Forøvrig er det fortsatt mulig å donere penger - følg denne linken:
 
Runar Sæther
 
Med tanke på sykdom og skader gjennom vinteren og våren,og veldig begrenset både volum og spesifikk maratontrening, hadde jeg plan om en konservativ start og mål om 2:40-45 sluttid. Jeg har trent mye fart de siste ukene,så de første kilometrene kjentes lette. For lette. Jeg hadde planer om 5K splitter på ca. 19 minutter, men disse ble drøyt 18:30, uten at den litt for høye farten bekymret meg nevneverdig. Jeg har aldri hatt så lette ben i starten av en maraton før, og i hodet mitt begynte jeg allerede å jage pers. Passerte halveis på drøyt 1:18, og fortsatte i jevn fin fart. Fortsatt fine ben, lav puls og følte meg pigg. Begynte allerede å fokusere på de siste 10km og forberedte meg på å skulle måtte jobbe hardt, forsøke på en negativ splitt og krype under 2:35. Men så - etter 25km sprakk ballongen med et brak. Det var som å trekke ned en rullgardin - helt uten forvarsel. Bena stivna fullstendig og jeg skjønte med en gang at jeg hadde gått på en gigantisk blemme. Jeg har mye fart i bena, men mangler alt for mye volum og spesifikk trening til at bena kunne holde helt inn. Det var bare å innse at jeg hadde begått en generaltabbe og at det kom til å bli veldig lange 17km til mål.... Lett jogg, masse kramper og en stor dose irritasjon over å kunne ha vært så dum. Men i mål kom jeg, på 2:54ish,og vet i det minste at jeg har bra fart i bena. Krysser fingrene for en skadefri sommer og masse kvalitetstrening, så kan det bli en ganske morsom maratonhøst :)
 
 
Synlig: 
Standard - bruk standard for gruppen