Du er her

7 beste tid i verden 50km løp M50

Kenneth Antonsens bilde

«Plutselig» løp Svein-Erik Bakke den 7 raskest registrerte 50km i verden i aldersklasse M50.  Den allsidige aktiviteten har gjort Svein-Erik Bakke til en av landets best trente menn.  Du må holde en rasende fart tilsvarende å løpe 1km 3.49, 5km- 19.06, 10km – 38:12, Halv Marathon 1:20:36, Marathon – 2:41, 50 km 3:11. Selvsagt var det ikke "plutselig" men kanskje noe uventet med tanke på den relativt harde løypeprofilen på grusveien ved Jevnaker. Jeg ville vite mer ( Kenneth)

Svein-Erik:

Er en tilstedeværende person, som fanger sin omgivelse på en særegen måte. Hans lynne og omgangsmåte med andre mennesker, er en opplevelse i seg selv. Svein-Erik snakker og motiverer sine medkonkurrenter ustanselig og uansett fart. Han hjelper deg fremover og det oppleves nesten som om det kommer en usynlig hånd inn i din som trekker deg fremover når Svein-Erik i er nærheten. Men viktigst av alt Svein-Erik er et veldig godt menneske med ekstreme empatiske evner som gjør at et hvert menneske han kommer i kontakt med får økt selvfølelse.  Spør du meg Svein-Erik, så er en av dine aller aller sterkeste sider.

Du etterlater deg alltid et smil. Det min venn, er unikt.

LØPET

Ett godt disponert løp på en god dag.

Svein-Erik etter målgang: «De første 2 minuttene etter målgang er ofte de mest «magiske» og skaper varige mén/minner. Du ligger der utslitt, kroppen koker, det gjør vondt over alt, alle varsellampene blinker, adrenalinet pumper, verden står stille, men lidelsen er endelig over og det er så godt bare å ligge der i gresset. Er så lettet fordi jeg er ferdig, endelig er det slutt, jeg har klart det, jeg klarte å stå løpet ut, skjønner det ikke helt, men skjønner at det har gått ganske raskt, har overrasket meg selv, følelsene preger meg, har bare lyst til å gråte og tårene presser på, har frysninger på kroppen, klarer ikke å tenke en tanke, men fanger opp signaler/lyder «ovenfra» på at min kjære er så glad/opprømt og sier ett eller annet, hører andre lyder/opprømte gratulasjoner (fra Rakel, Titina og Thomas), men klarer bare å ligge der, og bare kjenne på gresset og følelsene. Kjenner plutselig at jeg blir litt småflau over tårene og at jeg ikke ser på meg selv som en rask løper, bare en middelaldrende mann som er glad i å løpe/være ute i aktivitet, sammen med andre. Åh!! Så slår det meg. Jeg må sette/reise meg opp og spørre Titina (arrangøren) om tiden min. Kjenner at jeg er litt spent. Hva ble tiden min? Er det sant? Tuller du? Kommer meg på beina. Kjenner jeg blir litt småskuffet over meg selv, og sier til Torunn at jeg hadde jo mer å gi og kunne fortsatt litt til, helt til jeg virkelig oppdager hvor glad og stolt hun er av meg. Hvordan skal jeg klare å unngå å ikke ville gjøre/oppleve dette igjen. Hvordan i all verden skal jeg klare å gjenta dette. Det skjønner jeg bare ikke .... men orker ikke å tenke på det nå.

50km med snitt pr km 3.49 eller 15,7 km/h. Det er å yte langt og fort lenge.

Hva tenker du nå 3.11 tatt i betraktning.
 

Svein-Erik «Ja, si det».

Tenker at jeg skal fortsette å være meg selv. Jeg er veldig dårlig på å være noe annet. Blir jo litt skremt. Jeg ser ikke på meg selv som rask. Jeg drives ikke av tider eller plasseringer eller konkurranser. Det er nesten litt flaut å si det, men jeg jo egentlig litt anti-konkurransemann når det gjelder idrett. Så derfor blir jeg litt skremt ift. «Press»/forventninger om tid/prestasjon. Jeg driver jo med dette fordi er gøy. PS Svein-Erik har tidligere deltatt i Master VM med gode resultater, så muligens frister det til ett nytt forsøk. Veteran verdensmestertittelen ligger der nok veldig tilgjengelig om han vil.

Hva driver deg.
Jeg drives jo av gleden av å være i aktivitet, være ute, oppleve, mestre, lære nye ting, klare nye utfordringer med fokus på trivsel. Er tilhenger av den latinske betegnelsen på å konkurrere «concurrare» som betyr å løpe sammen med, ikke mot. Så hadde det ikke vært for min kjære som også konkurrerer så her det ikke sikkert jeg hadde konkurrert i det hele tatt. Det gir meg personlig ikke noe verdi å «slå» andre. Det gir meg mye større glede å klare ting som jeg ikke har gjort før, eller trodde jeg skulle tørre/klare og/eller se Torunn «lykkes».



Fellesskap og allsidig aktivitet

Jeg er så heldig at jeg har en kjære som stort sett liker det samme, så vi har mye glede av å gjøre ting sammen. Samtidig som vi dyrker fellesskapet, men skaper rom for våre særegenheter og andre interesser. Felles glede, mestring, opplevelser, utfordringer og det å klare nye ting betyr mye. Særlig nå også siden alle ungenes våre har flyttet ut. Det er få ting som slår en løpetur, sykkeltur, skitur eller svømmetur sammen med/samtidig med Torunn, og så kose oss sammen kaffe, aviser og frokost etterpå. Eller en løpetur på eller svømmetur langs stranda på morgenen, og så morgenkaffe, bad og bok etterpå.

Motivatoren:
Jeg blir mye mer glad og lykkelig når jeg ser de rundt meg lykkes, eller jeg klarer nye ting. Har kanskje sammenheng med at vi har 6 barn og jeg er leder på jobb. Å se andre lykkes/mestre/skinne er noe det flotteste jeg som leder kan oppleve. Det samme ift. Barna våre.  Samtidig er jeg så heldig å få lov til møte så mange hyggelig folk og konkurrere sammen med, og det beriker meg veldig. Å løpe/kjempe sammen med noen på trening eller konkurranse, eller være fartsholder og være med på folks reise gjennom et maraton er ufattelig berikende. Å se/støtte/være med på/bidra og oppleve deres innsats, kamp, vilje, opp- og nedturer, mestring, glede og takknemlighet varmer meg dypt.



Hverdagsrutiner gir glede.

Livskvaliteten min ligger i hverdagen, i hverdagslivet og hverdagsaktivitet. Konkurranser og prestasjoner er jo bare «icingen»/toppingen på kaken/desserten i mitt liv. Jeg føler meg heldig som får lov til, samtidig være frisk nok, til å delta på slike herlige utfordringer og opplevelser. Men det er fortsatt ikke det som driver meg. Det, er det hverdagsturene mine som gir, det være seg en skitur i marka, sykkeltur, løpetur eller en svømmetur på fjorden.


Aktiviteter som opplevelse og som gir glede.

I forhold til konkurranser deltar jeg/vi kun på ting som trigger oss, som jeg/vi har lyst til å oppleve, mestre og/eller klare. Velger aldri noe fordi jeg føler jeg at bør, må, skal, viktig osv. Vi drar dit hvor vi finner ut at dette har vi lyst til å oppleve, klare, mestre, være med på. Så blir vi rett som det er overrasket over hva det faktisk blir. Så konkurrerer jeg først og fremst mot meg selv ift. Min egen innsats. Så, jeg kommer til å fortsette å søke inn i rommet for å utfordre meg selv, lære nye ting, klare/mestre som trigger meg/oss, utfordre komfortsonen min, søke fine opplevelser og treffe/støtte folk som beriker oss. Så får tiden vise tiden vise hva det blir.


Samtidig liker jeg å bli sliten, så jeg må noen fysiske og psykiske utfordringer på veien. Samtidig ser jeg på meg selv om ganske robust mentalt og fysisk, så jeg synes jo det er litt gøy å finne veien ned i kjelleren av og til, og se hvor dypt jeg kommer. De sier vel at smerte er uunngåelig og lidelse er selvvalgt.  Så jeg lover å være tro.

3.11 på 50 km tatt i betraktning.. hvordan bokfører du prestasjonen, og hvordan gjør du opplevelsen om til varig verdi?

Hvordan bokfører jeg prestasjonen? Godt spørsmål. For meg så teller den mest ift. gleden av at jeg klarte å løpe så jevnt og fort over hele distansen, at jeg egentlig overrasket meg selv, at jeg sto løpet ut, og at jeg klare å grave litt nedover i kjelleren og øke farten når jeg skjønte at dette fungerte bra. Det var en fin opplevelse. Å kjenne at kroppen responderte og fungerte så godt var en veldig god følelse. . Det andre som bokføres nesten i enda større grad er den ekte gleden jeg opplevde fra de rundt meg (løpere og arrangør) som var til stede og «hyllesten»/heiingen de viste meg når jeg kjempet hardt og kom i mål. Det føltes så ekte og inderlig. Det varmer meg noen helt utrolig. De kommer jeg aldri til å glemme. Den fjerde gleden var å se hvor stolt kona mi Torunn var av meg. Den femte gleden var nok at drikke og ernæringsopplegget mitt fungerte så bra og følgelig mage/tarm. Det siste er nok det at barna våre blir stolt av hva og hvordan vi gjør ting. Det at datteren min ringer og sier hun er så stolt av meg… Det varmer en pappa.

Så blir jeg rørt, satt ut, beveget, skremt, sjokkert og litt flau, men samtidig så ydmyk og takknemlig overfor all den enormt hyggelige oppmerksomheten som har blitt meg til del når det har gått opp for meg og flere at det gikk ganske fort unna. Det er så pass uvirkelig at jeg har litt problem med å ta det innover meg. Nesten litt skremmende. På Kondistreningen på tirsdag denne uken fikk jeg applaus, og flere av de som følger med meg på Facebook og Kondis ville bli tatt bilde av sammen med meg pga. dette. Det er litt mye og sterkt for en «liten» gutt fra kysten i Trøndelag som bare er glad i være ute.

Samtidig er det andre prestasjoner (i nyere tid) som jeg egentlig rangerer like høyt/eller over dette, følelses-, mestrings- og opplevelsesmessig, f.eks. når Torunn løp sitt første halvmaraton i Amsterdam, når jeg fullførte mitt første terrengsykkelritt i Sandefjord, når jeg klarte Vansbrosimningen for første gang, når Torunn svømte sin første open water i Vansbro, når hun løp Bislett 24, når jeg løp opp Zermatt maraton, når jeg fullførte mitt første triatlon på Finnskogen, når vi feiret Torunn sin bursdag med å løpe ultra i storm i Wales, når vi løp hånd i hånd over målstreken på Oslo maraton, når jeg klarte mitt første landeveisritt på terrengsykkel på Hamar, når vi løp NYC Marathon hånd i hånd de siste 4-5 km og Torunn perset, når jeg klarte mitt første open water i Oslo, når jeg var fartsholder (Oslo, Holmestrand, Sola, Jessheim og København) og opplever den enorme gleden og takknemligheten, når vi fullførte vårt første swimrun sammen, når jeg løp mitt første og eneste kjøpesentermaraton, når jeg gikk Holmenkollmarsjen for første gang på ski, løpe Beijing maraton, løpe Eremitagemarathon blant rådyr og kronhjort osv…Som du sikkert skjønner da så rangerer jeg ikke mine førsteplasser, andre- eller tredjeplasser, eller oppnådde tider.



Og hva da meg før; Prestasjoner i gamle eller mine yngre dager…de har jeg lagt bort for mange mange år siden, så de tenker jeg ikke på. Det er så lenge siden - som i et annet liv - at det tenker jeg ikke på. Livet er litt før og etter barna mine, før og etter Torunn, før og etter Torunn begynte å konkurrere. Så gammel er jeg blitt.


Hvordan gjør jeg dette om til varig verdi?
Jeg skrev bl.a. følgende i en SMS til min bonusdatter når hun gratulerte meg; «Viktigste er å tro på seg selv, selv når ingen andre gjør det, aldri gi opp, være tålmodig og tørre/prøve/våge/utfordre deg selv …og bare ta ett skritt av gangen».For meg viser dette verdien av å søke positive opplevelser/mestringer, gjøre - og fortsette med - grunnarbeidet, trene variert og alternativt, kjøre grunnleggende styr, lytte til kroppen, se på enhver nedtur (f.eks. ved skade e.l.) som en mulighet, tenke positivt, tørre å utfordre seg selv, tørre å våge, kontinuerlig ta til meg ny lærdom, fortsette å tørre å ta nye utfordringer, samt være hyggelig mot andre som du møter/konkurrerer med. De er jo dine aller beste støttespillere og supportere, og hjelp/støtte/rådgivere.

Mesteringsfølelsen

Ja, på en måte er vi jo det. Vi trekkes mot enda lengre ting og som vi er usikre på om vi vil klare mestre, men som vi bare må prøve oss på. Det verste som skjer er jo at vi ikke får det til. Da har vi mye å le av sammen, og lære av, og så prøver vi bare igjen. Det er alltid mest gøy etterpå når vi «gjør oss bort» eller «tabber oss ut». Det ler vi mye av. Mye læring og humor i det

LES MER OM LØPET HER!

https://www.kondis.no/svein-erik-bakke-51-loep-50-kilometer-paa-31154.6230650-127695.html

https://www.sportsklubbenrye.no/node/31611

 

Avslutning ( Kenneths)

En av de aller første gangene jeg møtte Svein-Erik, 1:1. Var i det nå nedlagte Vestfold Ultra løp for noen år siden. Jeg er noe beskjeden av meg, og innimellom trives jeg å gjemme meg litt bort for meg selv. Vel når jeg kom gående i Rye klær, ropte mannen entusiastisk over plassen, at han var klubbkamerat og at det var hyggelig å møte deg. Det var nesten som om man hadde kjent mannen i årevis så hyggelig interessert var han, tenke jeg senere mens jeg løp. 

Vel, Svein-Erik ikke bare løper du raskt og er en av Norges meste motiverende menn. Vi blir inspirert av dine prestasjoner, din åpenbare kjærlighet til Torunn, den genuine livsglede du sprer ut blant dine medmennesker. Du er en fantastisk bra mann, og et unikum for oss i Rye.  Du representerer klubben vår og ikke minst sprer du verdier til andre omkring deg som verden har bruk for.

 

Takk.

Gruppe: 
Synlig: 
Standard - bruk standard for gruppen