Det er lenge siden en artikkel fra løpegruppen, så jeg tenker jeg farger vår side med en opplevelsesreise fra mitt ståsted. Selv hopper jeg daglig innom rye.no for å lese det som står av stort og smått fra klubben som har gitt og gir meg så mye glede. Dog etter syklingen og ny jobb hvor jeg reise mye, har jeg i et par år nok vært en litt ensom nomade, løpende rundt i min aller fineste drakt. Men uansett, jeg bærer den alltid på meg, og jeg hilser alltid smilende når jeg møter de som trekker den på seg enten på sykkel, på ski, eller løpende.

(forsidebilde fra en smilende meg før start er forøvrig tatt av Bjørn Engstrøm)

Romeriksåsen på langs for 4 gang.

Jeg impulsmeldte meg på løpet. Etter å ha løpt både Ecotrail 30 og Birkenløpet tidligere i sommer. Hadde jeg selvsagt løpt inn beina, så distansen vet jeg lå inne. Men jeg har måttet jobbet endel siste tid, så jeg var usikker på om jeg hadde det mentale overskudde som ville gjøre de 50 km til en fin opplevelse eller om jeg ville slite meg igjennom. Ser idag på bilde tatt ved start at smilet mitt forteller at jeg tilsynelatende var glad og så frem til timene i skogen. For Romeriksåsen på langs er ett av de aller fineste, vakreste og ikke minst desidert best organiserte løpet jeg har deltatt på. Menneskene og klubben som arrangerer Romerike Ultraløpe klubb er fantastiske, de trekker også opp løypen på en slik måte at man føler man er med i et eventyr. Servering underveis, og i mål er ikke bare fantastisk, de leveres også med følt omsorg.  

Men det skulle bli varmt, fryktelig varmt. Med temperatur opp mot 28 grader i skyggen ville det bli tøft. Jeg vet fra tidligere at jeg ikke tåler varmen så veldig bra. Pulsen stiger med +/10 slag ved samme løpehastighet, og jeg må jobbe veldig med hydreringen. Stadig drikke, men ikke for mye for da blir jeg kvalm. Det er også vanskelig å spise, for matlysten blir dårligere. Vel i all hovedsak jeg viste hva jeg gikk til. Det var nok flere som hoppet av pga varmen. Det var over 300 stykk påmeldt, men vi startet 214, hvorav 202 kom i mål. 

Jeg lunket i vei, liker å starte nesten helt bakerst. Her er det mindre stress, for uansett jeg er ikke der for å vinne eller sette noe ny bestetid. Jeg skal nyte dagen i solen. Er dessuten i såpass god form at jeg som regel tar igjen folk i løypa og det gir meg motivasjon og energi på min måte. De 6-7 kilometer stiger og stiger. Der ble jeg liggende i inspirerende "passefarts" tog, som dro meg over og opp. Det er skikkelig løpestier, hvor blåbærbuskene og kratt kiler mot leggene, steiner man må plassere beina i mellom, og det tar ikke lang tid før man må passere myrpartier som fukter føttene engang for alle. Er alltid gøyalt å se hvordan de som kanskje ikke har deltatt i så mange ultraløp før i den tidlige delen av løypa forsøker å holde seg tørre. Det gir meg også litt festlig energi. Etterhver plumper man rett i myra alle som en. Dessuten har Olav og gjengen lagt flere partier rett over myrpartier. Her må  man eventuelt løpe en fryktelig lang og unødvendig omvei, eller eventuelt lære seg å fly. Jeg har ikke sett så mye til noe av dette  under mine 4 deltagelser. 

Jeg har camelbacken full, og med meg noe energi i lommene på løpesekken. Med 1,5 liter sportsdrikk vet jeg at det er nok igjennom til hver enkelt matstasjon. Men idag var det såvidt frem til både første matstasjon ved 14 km og til neste ved 33km. Det å komme til matstasjonene er forøvrig en fryd. Hyggelige frivillige hjelper det å fylle sekken på nytt, og det er påsmurt brødskiver, potetgull, appelsiner, litt godteri og ikke minst oppmuntring å få.  Dermed har jeg flere fantastik flotte stikkpunkt i løypa å se frem til. Min taktikk har alltid bestått av et par triks. 

Dele opp turen/løpet:

I romeriksåsen på langs er det to drikkestasjoner i tillegg til "resturanten" i målområdet. Dermed deler jeg opp løpet i 3 deler. Hvor den første delen frem til 14km er oppvarming og det å finne passende tempo. Ikke la seg rive med, men vitende at det er mot slutten det gjelder. Den andre fra 14 km til 33km gjelder det å disponerer rett. For meg er det litt vanlig å få litt ekstra krutt etter jeg har kommet igang. Selvom det var varmt, har syklingen lært meg å reglerett trykke i meg næring. Lørdagen spise jeg ikke min nøttepose, jeg svelget de hele, og brødskivene med Salami fikk et par tre tygg før de gikk ned sammen med sportsdrikken.  Jeg har løpt 3 ganger tidligere og vet at etter 1 matstasjon er det noen kilometer med åpen skogsveis. Det stiger lett, og idag møtte jeg en ekstraordinær motstander. Solen og varmen. Den brant så voldsomt mot huden at svetten bokstavelig rant nedover lårene. Heldigvis hadde jeg smurt meg grundig med solkrem, men ettersom saltet og svetten tar tak kjente jeg at dens virking ble mindre. Jeg merket også at jeg ikke kunne drikke meg unna varmen. Noe jeg kjente, da kvalmen kom. Jeg hadde nok vært litt for ivrig i mitt forsøk på å kjøle meg ned. Men heldigvis hadde jeg med en lite kopp jeg kjøpte ved start som jeg brukte som en liten øse i vann og bekker jeg møtte underveis. Men heldigvis blir man veileidet inn i skogen igjen, og opp en laaang lang skrent, hvor det bar ( i alle fall for meg er å gå) og her var temperaturen noen grader lavere. 

Etter denne lang og ikke minst med følge av en fantastisk flott og hyggelig kar jeg traff i løypa. Fant jeg et tempo og en fart tilpasset resten av turen. Jeg tillater meg å sette inn et bilde av min utrolig imponerende løpekompis, Gunnar Aarset, fra Spirit Fridrett. Takk for samværet, oppmuntringen, motivasjonen og lærdommen underveis. Bilde er tatt i målområdet av Håkon Rekstad.  Gunnar løp inn et par minutter før meg, da jeg måtte gi slipp pga en giga vannblemme under foten som kom som en liten gave siste 8 km. 

Telle opp så ned!

Et mentalt triks jeg bruker, er at jeg deler løpet i ytterliger 2 deler. Hvorav den første del er å telle kilometre opp til halveis. I dette tilfelle 25 kilometer, for deretter å telle ned. Det motivere meg veldig å brekke over halvveis for deretter å spise hver eneste kilometer ned mot null. For selvom det var varmt, var jeg aldri i tvil. Kroppen, beina og ikke minst formen var god. Jeg hadde ingen problemer med distansen, jeg følte jeg var godt til å justere pulsen. Jeg gikk når jeg mått for å få hjerteslagene ned, og jeg tok i der hvor det var enkelere. Alt i alt følte jeg sterk mestringsfølelse ettersom løpet skred frem, Fikk veldig tidlig raskt overtak på stemmene i hode, som bare fokuserer på varmen, og gledet meg over å kunne være motiverende og positiv for de omkring meg her og der. 

Selvsagt anbefaler jeg dette løpet. Man møter utrolig mye hyggelig mennesker, som deler en utfordrende ting med deg, og man lærer seg selv å kjenne på en utrolig fin måte. Alle klarer dette, bare man er litt klok og standhaftig. Ikke går ut for hard og med for mye motivasjon for tidlig. Samt at man forsøker å være flink å få i seg næring. Selvsagt løper jeg neste år også, og jeg gleder meg!

Det er et par ting som får meg til å bevege meg!

Først og fremst liker jeg å være ut, i vær og vind. Det har slått meg at årene på sykkelsetet nok har herdet meg, det å bli kald og våt er ikke så farlig, dessuten fryser alle stort sett like mye. Ganske tidlig lærte jeg å lytte på de omkring meg, enten var vi alle så kalde at vi mistet følelsen i føttene, eller vi sleit med å gire. Jeg husker ikke helt hvem det var som uttrykte følgende " vi sykler med beina, og ikke føttene", men det hjalp i alle fall. Vi kom oss frem, og for min del ble det også til at jeg brukte den aller verste "klagingen" som energi.  Jeg tenkte at de andre fryser sikkert enda litt mer enn meg. Samme når vi kom til en lang bakke i et hardt løp, der hørte jeg på pusten til mine lagkamerater. Vår felles pust, ble til en markør. Jeg syklet meg ganske tynn i den tiden, så egentlig sleit jeg ikke så veldig i nettopp bakkene, men det var veldig hardt i starten når de sterkeste gutta tok med seg farten inn. Da viste jeg at når han og han puster på den intensiteten vel da roer farten seg ganske raskt ned. Det ble betraktelig verre når vi kom til de lange slettene, og 70 kilo skulle rundt en på 85. Må innrømme at jeg innimellom også tiltok meg å snakke litt på toppen av bakkene. Der følte jeg meg ganske sterk., og det må sies at jeg ikke alltid fikk svar av de aller tyngste som antageligvis gledet seg til det var deres tur til å snakke med meg. 

Den andre grunnen til at jeg liker å bevege meg, selvsagt foruten at det er bra for både hode og kropp. Er at jeg virkelig liker å føle på at jeg må ta i, eller bryte igjennom indre motstand. Der hvor hode og kropp forteller, eller skriker ut nå er det nok. Der hvor man opplever litt vondter, og der hvor hjernen begynner tenke at "huff dette var slitsomt" og "det er utrolig langt igjen". 

Bilde ( Fra Romeriksåsen på langs 2022, 8 km ut i løypa!)

Mange mennesker går antageligvis igjennom livet, uten å ville ( naturlig nok) presse seg så til de grader ut av det komfortable liv. Det kan jeg egentlig forstå veldig godt. Hva er egentlig vitsen å plage kroppen på denne måten? For min del fant jeg ut for mange år siden at det å møte indre mental motstand, de dukker opp en etter en, og de kan være mange. De kommer når du er sliten, og de vokser seg større og større. Som under Romeriksåsen på langs 50km, lørdagen 25 juni. Her kom jeg til å tenke på at jeg møtte brennende demoner fra selveste helvete. De var mange, og de var plagsomme. En ting er å bli sliten, en annen ting er å føle man brenner opp.

Men den følelsen det gir meg å ha kontroll, ta kontroll og tenke dette eier jeg, jeg vet hva jeg må gjøre. Drikke, forsøke å holde flyten, og blokke djevlene ut. Komme meg til mål, og gjennomføre gir en mestringsfølelse som ikke lar seg beskrive med ord. Det må man rett og slett våge å utsette seg for.

God Sommer!

hilsen Kenneth