Thomas Svane Jacobsen, medlem i Sportsklubben Rye og i mange år vært fast deltaker på Expresslaget til Rye i Styrkeprøven, er nå på vei til Everest i Himalaya. Tidligere har Thomas klatret flere av verdens høyeste fjell, blant annet Cho Oyu på 8201 moh. I løpet av mai håper han å nå toppen av verdens høyeste fjell – Mount Everest. Og denne gangen skal i hvert fall ikke kinesiske myndigheter sette en stopper for turen...

	Lopsang Temba Sherpa til høyre og Thomas Svane Jacobsen.

Egentlig skulle Thomas ha forsøkt å nå Everest i mai i fjor. Sammen med to andre norske klatrere skulle han delta i en ekspedisjon som skulle klatre til toppen fra nordsiden – en rute som starter i Tibet. Etter lange forberedelser og mye planlegging, fikk ekspedisjonen beskjed ti dager før avreise om at kinesiske myndigheter hadde stengt grensen til Tibet. Årsaken var at fakkelstafetten i forbindelse med OL i Beijing også skulle innom toppen av Mount Everest. Kinesiske myndigheter fryktet demonstrasjoner, og for å være sikker på at fakkelen skulle komme uhindret til toppen, stengte de likegodt grensen.

Hvordan var det å måtte avlyse en slik ekspedisjon på kort varsel?
- Vi visste jo at det var en del usikkerhet, ettersom uroen i Tibet hadde blusset opp. Men det vi hadde bekymret oss for, var at de skulle stenge selve fjellet, eller legge restriksjoner på når vi kunne klatre. At de stengte grensen kom overraskende på oss, og vi var naturligvis veldig skuffet. Vi var litt nedfor et par dager, men allerede tre dager senere hadde vi opplegget klart for en alternativ tur, så vi reiste til Himalaya allikevel. Vi dro til Nepal, og klatret Imja Tse (6189 moh.) isteden.

Men i år tar ekspedisjonen ingen sjanser, for det er fortsatt urolig i Tibet, og for øyeblikket er grensen stengt. De skal isteden klatre fra sørsiden av fjellet. Denne ruten starter i Nepal, og er den samme som Edmund Hillary og Tenzing Norgay brukte da de besteg Everest som de første i 1953. Det er også den ruten Arne Næss jr. og hans ekspedisjon benyttet da de som første norske ekspedisjon nådde toppen i 1985.
Thomas forklarer at de to rutene til toppen er ganske ulike, men at ingen av dem kan sies å være lette.

- En viktig forskjell på rutene er at det på sørsiden ikke er noen bilvei inn til basecamp. Det betyr ti dager med vandring gjennom Khumbu-dalen. På nordsiden fraktes alt utstyr til basecamp med lastebiler, mens det på sørsiden benyttes helikopter, yak-okser og lokale bærere.

Hvordan skal dere unngå å bli utsatt for is- og snøras?
- Vi kommer antagelig til å klatre gjennom isfossene om natten / tidlig morgen. Det er kaldere og vil kreve litt mer viljestyrke, men regnes som tryggere. Da er det mindre sannsynlig at isblokkene faller ned, for det er solen som står på om dagen som gjør at isen løsner.

Det er mange andre utfordringer i forbindelse med å klatre i så ekstreme høyder. Det er store temperaturforskjeller, og i baseleiren som ligger på 5200 moh kan det være 20 grader i sola, og et par timer senere når solen har gått ned kan det være minus 10 grader. Høyere opp er det ikke uvanlig at temperaturen faller til minus 30 om natten. Det er derfor viktig å være godt og riktig kledd. Mye av forberedelsene handler om å teste klær og utstyr.

En annen utfordring på ruten Thomas skal gå, er at de må gjennom en farlig isfoss som ligger mellom baseleiren på 5200 moh og 6100 moh. På dagtid løsner ofte store isblokker, og ovenfor isfossen går det også en del snøras. Flere klatrere har omkommet nettopp i dette området. Slike isfosser finnes ikke på nordsiden.

- Frem til basecamp som ligger på ca. 5200 moh. er det ganske greit å gå. Det arrangeres mange turer dit for ”vanlige” turgåere, forteller Thomas. - Det er først etter baseleiren at selve klatringen tar til, og herfra og opp til toppen går vi bare på is og snø. Da går vi med stegjern og isøks hele veien opp. Underveis skal vi blant annet passere Lothse Face, et meget bratt parti med en gjennomsnittlig stigning på 30 grader. Midt i Lothse Face er helningen på nesten 70 grader. For å få et inntrykk av hvor bratt det er, kan du se for deg Holmenkollens unnarenn som hadde en vinkel på 36 grader, og tilløpet som hadde 42,5 graders vinkel.

Både høydesyke og tørrhoste er noe som klatrerne må takle underveis i den ekstreme høyden.

- Det handler om å være godt forberedt, sier Thomas. - Alle deltakerne har dessuten erfaring fra klatring i høye fjell tidligere. Vi kommer til å bruke lang tid på å venne oss til høyden. Vi ankommer Katmandu i slutten av mars, og vil forsøke å nå toppen en gang etter 15. mai. I mellomtiden beveger vi oss sakte oppover, og er innom fire leirer underveis.

- Fra hver leir klatrer vi et stykke opp i fjellet, for deretter å returnere til leiren for å sove. Prinsippet er at du sover på en høyde som kroppen er akklimatisert til. Det betyr at du har ”trigget” kroppen til å tåle en viss høyde ved å ta flere turer opp i den høyden før du kan sove der. Vi går også ned til lavere høyde for å hvile. Når vi har etablert leir 3 på ca 7300 moh skal vi helt ned til 4400 moh for å samle krefter til den siste delen av turen. Etter å ha vært på over 7000 meter føles 4400 nesten som å være nede ved havoverflaten; du får rikelig med luft og sover dypt – i motsetning til oppe på 7000.

- Den øverste leiren ligger på 7950 moh, og her skal vi kun sove natten før og etter vi forsøker å nå toppen. Hvis været er dårlig, og vi ikke kan gjøre et forsøk mot toppen, må vi gå ned fra denne leiren før vi kan gå opp igjen. Kroppen tåler rett og slett ikke å være for lenge i en så ekstrem høyde.

Det er ikke bare turen opp som er krevende – det er nemlig på vei ned igjen at de aller fleste ulykkene skjer.

- Da er alle slitne, og etter å ha nådd målet er det fort gjort å bli litt mindre oppmerksom. Det gjelder å holde konsentrasjonen oppe hele veien, sier Thomas.

Sikkerheten står naturligvis i høysetet på en slik tur, for det er ikke til å komme unna at det skjer en del ulykker. Selv om Everest ikke regnes som det vanskeligste fjellet å klatre, har allikevel over 200 mennesker omkommet der gjennom tidene.

Lopsang Temba Sherpa (bl.a. 7 ganger på toppen av Mt. Everest og 14 ganger på toppen av Cho Oyu) og meg på Kala Patthar (5550 moh.) med Mt. Everest bakerst i bildet. I forkant er Nuptse (7861 moh.) godt synlig.

Thomas forteller at det finnes mange aktører som arrangerer ekspedisjoner til Everest, og ikke alle er like seriøse. Everest tiltrekker seg også en del mindre erfarne klatrere. Nettopp fordi det er verdens høyeste fjell, er det flere som ønsker å komme til akkurat denne toppen. Enkelte arrangører sier nok ja til deltakere som ikke burde vært med.

– Vi reiser med en ekspedisjonsleder som heter Russell Brice. Han har ledet ekspedisjoner i Himalaya siden 1974, og har aldri hatt dødsulykker på sine turer. Han tar ikke unødige sjanser, og har sagt klart ifra at hvis været ikke er godt nok, så blir det ikke noe forsøk på å nå toppen. Andre ekspedisjonsledere tar nok større sjanser for å imøtekomme deltakernes ønske om å komme til toppen. Russells ekspedisjon vil bestå av 30 klatrere fra flere nasjoner, foruten sherpaer, kokker og annet mannskap.

Å klatre Mount Everest er veldig sesongbetont. Værforholdene gjør at det er kun to korte perioder i året hvor det er mulig å nå toppen; mai og november. De aller fleste velger å klatre i mai, så Thomas og de andre deltakerne i ekspedisjonen kommer ikke til å være alene i fjellet. Nærmere 1500 mennesker vil være i området samtidig.

Thomas reiser fredag 27. mars fra Oslo og er fremme i Kathmandu lørdag 28. mars. Noen dager etterpå er hele ekspedisjonen på vei oppover mot baseleiren. Det blir oppdateringer underveis på ekspedisjonens hjemmeside www.everest2009.no.

Himalayan Experience