Mikkel Kardel - 50 år i SK Rye

Det var en glede å overrekke Mikkel Kardel merket for 50 års medlemsskap i SK Rye på årsmøtet.

Mikkel meldte seg inn i Rye 11. mai 1973.

I den forbindelse kommer her et intervju som Stein Mæhlum skrev i Ryeposten i 1984, «til glede for nye lesere» (som det alltid sto på de riktig gode historiene i Donald i min barndom).

Faksimile av intervjuet ligger nederst i artikkelen, men med litt dårlig lesbarhet, så her er også hele intervjuet fra 1984 i tekstformat:

Mikkel er Ryes første og stolte innehaver av Styrkeprøvens "Ti-ganger-statuett" Foto: Jan Di Leggerini

HELLER SLITES OPP ENN RUSTES OPP

Bak på 10-årsplaketten for turrittet Trondheim-Oslo, har Mikkels datter limt en lapp: «Heller slites opp enn rustes opp», står det.
Og det er Mikkel enig i. For selv om den dynamiske dansken nå takker av som turrittformann i Rye, vil han ikke ruste. Mikkel skal fortsatt slites opp. Fortsatt være i sin kjære klubb, som den spore til innsats han alltid har vært.

Det er 13 år siden han kom tråkkende fra Danmark og startet tannlegepraksis i Oslo. Selvsagt var det en kvinne med i spillet. Fru Kristin fra Oslo. Mikkel møtte henne på toppen av Hardangerjøkelen!

Knud Mikkel Kardel (47) er halvt norsk.

Moren er fra Trondheim. Og gjennom mange besøk i sin mors hjemby, falt Mikkel totalt for Norges fjell og daler. Mannen fra pannekakelandet ble brevandrer!

- Jeg trasket mye rundt i naturen, forteller Mikkel.

- Først holdt jeg meg til løypene. Siden vandret jeg utenfor. Brevandring ble min store lidenskap. Og til tross for at jeg er danske, kvaliflserte jeg meg til å bli instruktør i brevandring for Den norske Turistforening. (Siden har han avansert til kurssjef.) Kristin var elev på et av kursene mine, forteller Mikkel.

Han hadde en blomstrende praksis i København, samtidig som han underviste på Tannlegehøiskolen. Tjente penger som gress. Men eventyrlysten ble for sterk.

«Snødansken» tok permisjon, og dro mot Nordpolen som overlevingsmann i italienske Gido Monzinos ekspedisjon, for 15 år siden.

Et sted ute på isen røk han uklar med Monzino. Sa takk for seg, og gjorde vendereis. Bodde en stund hos eskimoene Thule, og levde deres fri villmarksliv.

Det var da han bestemte seg: Mikkel ville ikke tilbake til jaget i København. Han ville bo i nærheten av fjellene. Så han reiste hjem igjen og avviklet praksisen. Fridde til Kristin, fikk ja, og gjorde nordmann av seg.

Rye er eskimoene og Kristin stor takk skyldig.

- Fra Danmark var jeg interessert i sykling, forteller Mikkel.

- I gutteårene syklet jeg mange ganger fra Kristiansand til Trondheim, til besøk hos familien. Sov i høyløer underveis, og hadde det moro. Men administrativt hadde jeg aldri vært med i sykkelmiljøet. Hadde heller aldri vært med i noe sykkelritt. I Danmark var det svømming jeg dyrket.

Da jeg flyttet til Norge, gikk jeg en del på ski. Hang med i flere renn. Så hørte jeg om turrittet Trondheim-Oslo. Tok det som en utfordring, og meldte meg på. Stilte opp med en god, gammel tråsykkel, med bagasjebrett. Det var mange som trakk på smilebåndet på startstreken.

«Du skal være glad hvis du kommer levende til Lillehammer,» lo Kristin.

Men Mikkel kom i mål i Oslo. Brukte drøye 29 timer. Siden har han under 18 timer som pers.

- Men jeg ble interessert. Dette var gøyalt. Jeg fikk en Sølvpil av Kristin i premie. Den kjøpte vi hos Per Digerud. Slik kom jeg i kontakt med Rye. I 1977 ble jeg medlem, forteller han.

Men ingenting skjedde i klubben. Ikke gjennom hele året. Så kom det innkallelse til årsmøte. Der sto Mikkel opp og kritiserte passiviteten. Det førte til at han ble valgt til oppmann. Siden har han sittet i styret.

Den gangen var Rye en liten, eksklusiv konkurranseklubb. Turritt fantes ikke. Klubben hadde EN stjerne, som alt dreide seg om.

Mikkel organiserte en gruppe som skulle kjøre sammen. Det ble starten på turrittgruppen .

- Jeg er godt fornøyd med den måten Rye drives på idag, sier han.

- Filosofien var å få en bred gruppe av syklister. Det hjelper ikke å bare drive elite.

Og våre unge syklister blir i klubben. Vi har fått et miljø, hvor alle som er interessert er velkomne. Vi tar oss av alle. Ikke bare talentene.

Nå har Rye en av landets største turrittgrupper. Men kjernen er folk som sykler - sammen med gode venner, fordi det er moro.

Selv har jeg lært Norge å kjenne på en ny måte etter at jeg begynte å sykle turritt. Og jeg har funnet mange av mine beste venner i sykkelmiljøet.

Og nå har jeg drevet på det administrative plan så lenge. Har fått gjennomført mange av ideene mine. Nå er tiden moden for å overlate pedalene til andre.

Jeg har kommet med i så mye annet - fordi jeg ikke har kunnet styre kjeften min.

Er blant annet sensor for C-kurs, smiler Mikkel.

l år vil han ikke delta i den store styrkeprøven: Trondheim-Oslo. Men når han tenker tilbake, sier han at den morsomste turen var det året han syklet «hjelperytter» for jentene - og flkk samtlige i mål.

- Og akkurat dette med jentene viser at Ryes filosofi har lykkes. At eksistensen baseres på kameratskap, at vi tar oss av alle, hjelper alle.

Siste NM er et klart bevis. Rye har fått jenter som sykler - jenter som deltar i NM, sier Mikkel.

Som tannlege har han mange syklister som pasienter. Og det hender rett som det er at Mikkel glemmer både bor og tang når praten kommer inn på sykling - og nye planer.

Selv går han svanger med en ide: At Rye skal bli den første klubben som arrangerer «Norge på langs».

- Start på Nordkapp. Kjøre økter på 30 mil til vi kommer til Trondheim. Fortsette som deltagere i Trondheim-Oslo. Men vi gir oss ikke med det. Vi tar en runde på Valle Hovin - og så drar vi videre til Lindesnes!

Jeg håper at en Rye-gjeng kan få dette til, drømmer Mikkel.

Han snakker gjerne om turrittets betydning for norsk sykkelsport:

- Norsk sykkelsport ruller i medvind. Det er intet annet land i verden som har en slik bredhet innen sykling. Og det er takket være tursyklingen.

Og jeg tror at denne utviklingen nå er på vei videre. Det er stadig flere som sykler, stadig nye klubber som kommer til, sier Mikkel.

Når det gjelder Rye, har han enda et hjertebarn: Nytt klubbhus!

- Jeg ser det som helt nødvendig at klubben må få et klubbhus, subsidiært egne klubblokaler. Dette er noe det må arbeides aktivt for. Vi har en medlemsmasse som spenner fra Asker til Enebakk. Derfor MÅ vi ha et samlingssted. Ikke minst er dette viktig for ungdomsarbeidet, mener Mikkel.

Han ser positivt på fremtiden for Rye generelt, og for tursyklingen:

- Vi har en dynamisk juniorgruppe, bra ungdom, fremgang hos de aktive, og god økonomi.

Når det gjelder tursyklingen, er frem- tiden i de beste hender. For den nye formannen, Morten Laurentz, han er en av mine gamle elever fra brekursene, ler vår brevandrende tannlege.

Når han nå forsvinner ut av administrasjonen, vil det ikke si at hans kapasitet går tapt for Rye. Mikkel vil være der - med råd?

- Jeg vil ikke tråkke omkring med råd i tid og utide, sier han.

- Men jeg stiller meg til rådighet dersom det er behov for meg. Et ønske for fremtiden har jeg imidlertid:

At Rye skal stå like fritt i fremtiden som i dag. At vi ikke skal bli avhengige av sponsorer, men at vi fortsatt kan klare oss uten reklame på drakten. ·

Jeg ønsker at Rye alltid skal eksistere på samhold, kameratskap og klubbfølelse!